Nail inspiration!
This is my tumblr where you can find inspiration for your nails if you are tired of one-colored nails like me. Nail art is something I find funny and special. I'm not very good at this and it doesn't always get perfect, because all I'm using is regular nail polish-brushes.
In other words, this is just an inspiration-tumblr
home message archive theme

reblog

reblog

Okey, so I know I’ve uploaded this picture before (363 days ago, actually), but I really have to do it again. For myself, and for Norway.It is in fact, already a whole year since the tragic incident in Norway, and this day is already, just after two and a half hour, harder then expected.
I’m sorry for all my non-Norwegian followers, but this post is dedicated for all the Norwegians out there;
Jeg har ikke fortalt veldig detaljert om min opplevelse av 22.07.11, og planen er egentlig ikke å gå så langt inn på det nå heller. Jeg var kun få minutter unna Utøya da hendelsen skjedde, og kunne både se og, for det meste, høre alt som foregikk. Jeg hadde aldri før opplevd den følelsen den dagen ga meg, og jeg vil heller aldri oppleve den igjen. Jeg klarte ikke bli kvitt tanken om at jeg måtte gjøre noe, at jeg måtte ut å hjelpe alle de sårede, alle de etterlatte, selv om jeg visste jeg ikke kunne. Det stod ikke i min makt. Å være bare få minutter unna, og ikke kunne hjelpe folk som trengte det, det er en helt ubeskrivelig vond følelse.Jeg sov svært dårlig den natten, ventet hele tiden på å se antall dødsfall stige, ventet på å få høre mer om gjerningsmannen som hadde utført dette utenkelige. Slik gikk de neste dagene også. Jeg sov minimalt. For det meste ingenting. Alle nyhetene, minneseremoniene, og historiene tok all min tid.
Som sagt fikk jeg, som alle andre, i ettertid høre hundrevis av historier. Både folks egne opplevelser fra stolen i stua, og folks desperate forsøk på å komme seg vekk fra øya, og vekk fra Breivik. Én av historiene som har preget meg mest, er historien fra en av politimennene som gikk på stien som går rundt øya etter hendelsen for å lete etter lik og sårede mennesker. Han fortalte at det som ga mest inntrykk på ham, var alle mobiltelefonene.  Det var hundrevis av dem, lagt igjen i grøftekanten for at de ikke skulle ringe og avsløre hvor eierne av telefonene lå og gjemte seg. Flere av dem ringte, antageligvis var det foreldre og venner i panikk, som lurte på hvor deres barn og venner var, og hvordan tilstanden deres var. Det er jo ikke å legge skjul på at enhver person ville tatt alle telefonene og prøvd å bringe gode nyheter til foresatte og andre pårørende, men til tross for hvor mye politimannen hadde lyst, kunne han kke ta én eneste én. Kan du forestille deg det? Hundrevis av mennesker som desperat ringer etter et svar på om vedkommende de ringer lever eller ikke, men som ikke får svar i andre enden?For å gi et bedre innblikk i dette, legger jeg til et lite utdrag fra Tynn Tråd - Dumdum Boys:
Den lengste veien går gatelangs,på egenhånd med alt og tape,og ingen sjangs.lyden av en telefon, som ingen tar.Er den vonde lyden, av helt feil svar.Til slutt er det ett fett hva man trorstår igjen helt full av tomme ord
(Utdrag fra Tynn Tråd - Dumdum Boys)
Dette er bare én av alle de tusen metodene man kan utføre for å komme så nær virkeligheten den 22.07.11 som mulig. Personlig vil jeg ikke vite mer, jeg orker ikke. Noen ting synes jeg dessuten skal få være i fred, ettersom jeg aldri kommer til å kunne forstå ordentlig hvordan det var, uansett. Og det er jeg evig takknemlig for.
Pass godt på det lille landet vårt fremover.
I love you.

Okey, so I know I’ve uploaded this picture before (363 days ago, actually), but I really have to do it again. For myself, and for Norway.
It is in fact, already a whole year since the tragic incident in Norway, and this day is already, just after two and a half hour, harder then expected.

I’m sorry for all my non-Norwegian followers, but this post is dedicated for all the Norwegians out there;

Jeg har ikke fortalt veldig detaljert om min opplevelse av 22.07.11, og planen er egentlig ikke å gå så langt inn på det nå heller. Jeg var kun få minutter unna Utøya da hendelsen skjedde, og kunne både se og, for det meste, høre alt som foregikk. Jeg hadde aldri før opplevd den følelsen den dagen ga meg, og jeg vil heller aldri oppleve den igjen. Jeg klarte ikke bli kvitt tanken om at jeg måtte gjøre noe, at jeg måtte ut å hjelpe alle de sårede, alle de etterlatte, selv om jeg visste jeg ikke kunne. Det stod ikke i min makt. Å være bare få minutter unna, og ikke kunne hjelpe folk som trengte det, det er en helt ubeskrivelig vond følelse.
Jeg sov svært dårlig den natten, ventet hele tiden på å se antall dødsfall stige, ventet på å få høre mer om gjerningsmannen som hadde utført dette utenkelige. Slik gikk de neste dagene også. Jeg sov minimalt. For det meste ingenting. Alle nyhetene, minneseremoniene, og historiene tok all min tid.

Som sagt fikk jeg, som alle andre, i ettertid høre hundrevis av historier. Både folks egne opplevelser fra stolen i stua, og folks desperate forsøk på å komme seg vekk fra øya, og vekk fra Breivik. Én av historiene som har preget meg mest, er historien fra en av politimennene som gikk på stien som går rundt øya etter hendelsen for å lete etter lik og sårede mennesker. Han fortalte at det som ga mest inntrykk på ham, var alle mobiltelefonene.  Det var hundrevis av dem, lagt igjen i grøftekanten for at de ikke skulle ringe og avsløre hvor eierne av telefonene lå og gjemte seg. Flere av dem ringte, antageligvis var det foreldre og venner i panikk, som lurte på hvor deres barn og venner var, og hvordan tilstanden deres var. Det er jo ikke å legge skjul på at enhver person ville tatt alle telefonene og prøvd å bringe gode nyheter til foresatte og andre pårørende, men til tross for hvor mye politimannen hadde lyst, kunne han kke ta én eneste én. Kan du forestille deg det? Hundrevis av mennesker som desperat ringer etter et svar på om vedkommende de ringer lever eller ikke, men som ikke får svar i andre enden?
For å gi et bedre innblikk i dette, legger jeg til et lite utdrag fra Tynn Tråd - Dumdum Boys:

Den lengste veien går gatelangs,
på egenhånd med alt og tape,
og ingen sjangs.
lyden av en telefon, som ingen tar.
Er den vonde lyden, av helt feil svar.

Til slutt er det ett fett hva man tror
står igjen helt full av tomme ord

(Utdrag fra Tynn Tråd - Dumdum Boys)

Dette er bare én av alle de tusen metodene man kan utføre for å komme så nær virkeligheten den 22.07.11 som mulig. Personlig vil jeg ikke vite mer, jeg orker ikke. Noen ting synes jeg dessuten skal få være i fred, ettersom jeg aldri kommer til å kunne forstå ordentlig hvordan det var, uansett. Og det er jeg evig takknemlig for.

Pass godt på det lille landet vårt fremover.

I love you.

reblog

reblog

reblog

reblog

reblog

reblog

reblog

reblog